Norway, here we come!

Vi må bare beklage for null innlegg igår. Vi hadde hele dagen fri og tiden gikk alt for fort.

Dagen igår gikk til litt forskjellige aktiviteter. Vi var frie til å gjøre det vi ønsket og vi hadde forskjellige behov. Noen sov lenge, noen sto opp til frokost. Noen var med lærerne til en katedral, mens noen tok seg en sen og rolig frokost på favoritt cafeen, Tucano.

Senere ut på kvelden gikk vi alle sammen ut og spiste på en fin restaurant kalt, Uptown. Der hadde de mat som passet alle smaker og vi ble gode og mette. Senere på kvelden gjorde vi litt forskjellige ting igjen. Noen gikk ut på utesteder og kjøpte seg noe kaldt (alkoholfritt selvsagt) og minglet med unge og gamle moldovere som var ute en onsdagskveld, mens noen gikk og la seg. Det var nok lurt å legge seg for dagen idag er veldig hektisk. Vi er nå på vei HJEM!

Vi sitter her på flyplassen i Wien og venter på flyet vårt hjem til Norge. De hyggelige reiselederne våre spanderte en god middag på oss her på flyplassen, så nå er vi slitne, mette og veldig klare til å komme oss hjem til Viken for å nyte de siste dagene før juleferie.

Vi i moldova-gjengen må bare takke for at dere fulgte bloggen vår på turen vår. Vi er glade for at dere interesserer dere i det vi opplever her nede.

Dette var det siste “skikkelige” blogg-innlegget iløpet av turen, MEN gråt ikke for vi kommer med noen refleksjons-innlegg nå før juleferien og kanskje i julen, hvor en og en av oss (av de som vil), skriver sitt eget innlegg om det inntrykkene de sitter igjen med. Dette er vertfall noe vi har lyst å få til, men om vi klarer det i den travle juleperioden, er noe annet. Vi skal vertfall prøve, så FØLG MED!

I tillegg kommer kanskje neste “moldova-kull” til å bruke samme blogg, så da er det bare til å følge med der om et års tid.

 

Her er et par bilder fra turen: (flere kommer senere)

 

Kontrast

De to siste dagene har vi opplevd sterke inntrykk i møte med mennesker som har blitt utstøtt og tråkket på av samfunnet. Idag opplevde vi en stor kontrast fra dette. Vi møtte mennesker som virkelig er ønsket og løftet opp av samfunnet. Dette er barn som fra ung alder har blitt oppdratt med hard disiplin og musikalske lekser.

Menneskene vi fikk møte idag var barn og ungdom på Ciprian Porumbescu Lyceum, som er en skole for barn hvor de har de generelle fagene som forskjellige språk, matte, geografi og noen andre fag i tillegg til diverse musikkfag som er hovedpensum på skolen.

Dette er dyktige barn som spiller musikk på ekstremt høyt nivå og de imponerte oss i senk under konserten de spilte for oss idag. Instrumenter de bruker er for eksempel tradisjonelle moldovske instrumenter som panfløyte og chimbalom.

En chimbalom er et strengeinstrument.som er et ungt instrument i forhold til panføyta. Bare 4000 år gammelt.

Dette var en fantastisk konsert med mye vakker musikk som imponerte oss kraftig. Helt klart en ny inspirasjonskilde for mange av oss.

 

Etter dette trivelige besøket tok vi bussen til kjøpesenteret Malldova. Der fikset vi oss litt lunsj og handlet litt unødvendigheter og nødvendigheter. Nå er vi tilbake på hotellet og kl. 19 skal alle jentene samles nede i spa-avdelingen for jacuzzi og badstue. Etterpå skal vi nok ut å fikse oss noe å spise.

Håper det står bra til hjemme i Norge. Selv om vi har det tipp topp her i Moldova, kjenner vi at det skal bli godt å komme hjem til familie og venner i jula og fortelle om våre opplevelser. 🙂

En “bedre” opplevelse

Det er noe med det å bli vandt til ting man ikke ser så ofte. Som dere nok fikk inntrykk av igår, hadde vi sterke opplevelser som virkelig gikk inn på oss. Idag hadde vi samme opplegget på et barnehjem for jenter, men jeg tror vi alle hadde en “bedre” opplevelse idag.

Vi har hatt to veldig fine opplevelser de to siste dagene, men besøkene har vært litt forskjellige. Vi var ikke forberedt på hva vi skulle se, lukte, føle og kjenne på igår. Alt var nytt og litt skremmende, men idag kom vi med en innstilling som var sterkt preget av opplevelsene vi hadde igår.

Da vi kom frem, satt de klare i konsertlokalet og klappet og heia på oss når gutta rigga opp. Vi jenter, samt noen av guttene, fikk muligheten til å gå rundt å hilse på de flotte damene vi skulle dele musikk med. Jeg personlig synes dette var noe helt annet enn hvordan vi fikk møtt guttene. Jeg vet ikke om det er på grunn av at vi var mer vandt til disse menneskene idag eller om guttene og jentene var forskjellige, men jeg følte at det var helt to forskjellige miljø på de to barnehjemmene. Det var nok en god blanding, men disse jentene var mye mer “på” om jeg kan si det slik. Noe av det første som møtte meg var en liten, tynn og veldig herlig snelle som løp mot meg og kastet seg rundt armene mine. Hun klemte så hardt, kysset meg på kinnet og strøk meg kjærlig gjennom håret mens hun studerte dette nye mennesket hun hadde tatt kontakt med. Bare det var en kjærlighetsbombe i seg selv.

Etter møtet med denne lille jenta, var det bare å prøve å forberede seg på en mengde kjærlighet vi aldri har fått før. Jentene satt på rekke og rad på stolene sine og sprellet med bena mens de rakk ut hendene sine mot oss i håp om en klem.

Konserten begynte og vi startet med fugledansen. Det slo an, i og med at de hadde den ifjor og mange av dem kjente den igjen. De hoppet rundt og ropte og sang. Rommet var fylt av glede og kjærlighet. Under alle innslagene inviterte vi dem med opp på dans, da det slo veldig godt an igår. De strålte og lo og de hadde en helt nydelig energi.

Etter konserten gikk vi innom et par rom for å synge en sang for de som ikke var i stand til å komme seg til lokalet. I og med at dette var det som gjorde mest inntrykk igår var vi spente på hvordan dette ville bli, men jeg opplevde det veldig positivt. Vi var litt mer forberedte på hva vi kom til å se, og klarte å konsentrere oss litt mer om å skape fin musikk for de enn det vi gjorde igår. Tror de synes det var fint å se at vi koste oss når vi sang for de.

Jeg tok ingen bilder av besøket idag. Alt gikk så fort og det var alt for mange klemmer å ta imot. Håper dette innlegget sier nok og klarer seg uten bilder 😉

Stay tuned, imorgen er det et skolebesøk og SHOPPING (woho) på kjøpesenteret, Malldova!

En mental smell vi ikke var forberedt på

Hvordan skal jeg forklare denne dagen med ord? Og hvor skal jeg begynne?

Jeg sitter på gulvet på hotellet, den ene plassen hvor nettet er brukbart. Dette innlegget blir nok bare en liten smakebit for dere lesere, av det vi har fått oppleve idag og dette innlegget kan forhåpentligvis hjelpe dere der hjemme til å forstå hvorfor deres sønn, datter, søster, bror eller venn trenger å prate ut om opplevelsene idag, eller om hvorfor de eventuelt trenger tid før det prates om. Jeg personlig kommer nok til å trenge en stund før jeg lander helt og vil snakke om dette.

Vi sto opp tidlig idag for å servere frokost på senga til Celine som har blir 18 år idag (hipphurra!!). Etterpå gikk vi ned til frokost og var spente på hva vi skulle idag. Vi var fortalt at vi skulle besøke et barnehjem for gutter som var født med en funksjonshemming og ingenting ante vi om hvordan det ville bli da vi skulle ha konsert for disse fantastiske menneskene.

Vi kjørte ut av Chisinau og mot byen Orhei. Stemningen var god og folk var klare for å treffe mennesker som trengte ekstra hjelp til stell og tilrettelegging. Vi var forberedt på at det kom til å bli sterkt, for det hadde reiselederne fortalt oss, da de var her ifjor. Tross alt har vi jo mange mennesker med funksjonshemming i Norge, så dette skulle gå fint.

Bussen ankom en diger bygning av stein. Vi tok med oss instrumentene og resten av utstyret og gikk inn, som vi alltid gjør før vi skal spille konsert. Da vi kom inn møter vi på en glad gutt som ønsker oss velkommen. Denne gutten gikk på knærne fordi han hadde ben som var for deformerte til at han kunne gå på dem. Dette gjorde inntrykk allerede da, men jeg tror flere av oss rettet opp ryggen litt og tenkte at vi skulle klare dette uten problemer. Vi var optimistiske, og det tror jeg var til stor hjelp i det møte vi skulle få like etterpå.

Det var to andre som også skulle ha konsert og da de, samt noen andre moldovere, ville rigge opp utstyret, skulle vi ta oss en runde på rommene til de guttene som ikke klarte å komme seg til lokalet vi skulle spille i. På disse rombesøkene skulle vi synge en Norsk folketone med Morten på trekkspill, men det var ikke så lett som vi trodde.

Da vi kom inn på det første rommet, fikk vi øye på fire gutter. Den ene satt i en rullestol og ropte mot oss mens han kjørte bort for å ta på oss. Dette opplevde noen ubehagelig selv om han helt sikkert mente det som en hyggelig velkomst. En annen gutt lå i senga og grein, ropte og slo med armene, mens en annen liten gutt, som forøvrig så ut som en 4-åring, satt seg på huk og vugget fram og til bake og så ikke ut til å være til stedet. Denne gutten var sikkert rundt 10 år. Dette ble for sterkt for en del av oss og sangen ble redusert av tårer som presset på og av at folk rett og slett var satt ut.

Ting løsnet litt mer da vi hadde besøkt et par rom og det sjokket vi hadde fått var litt redusert. Det var så fint å se hvor glad noen av de ble når de så oss og hvordan de smilte og rakk ut hånda for å ta på oss. De hadde et hardt grep som var fylt med kjærlighet de ikke har fått mulighet til å vise til så mange.

På det ene rommet vi besøkte var den en gutt som utmerket seg. Han lå i sengen sin, uten ben, og klarte nesten ikke røre en eneste kroppsdel, men han kunne snakke. Så vidt. Han prøvde så godt og formidle noe til oss, så vi var nødt til å få den ene pleieren til å forklare hva han prøvde å si. “Jeg ønsker dere alt vel!” Jeg ønsker dere alt vel? HAN ønsker OSS alt vel? Her kommer vi fra verdens rikeste land. Vi har en velfungerende kropp og en velfungerende psyke. Vi er bare så heldige som får gå på Viken musikkfolkehøgskole hvor vi får drive med det vi elsker mest. Vi får også muligheten til å dra på disse turene og bli kjent med andre mennesker gjennom musikkens språk. Vi skal hjem til våre foreldre/foresatte til jul og ha det fint. Og så ønsker HAN oss alt vel. Jeg har ikke ord.

Da vi kom inn i lokale vi skulle spille i, satt alle klare på stolene sine og klappet av glede. De ropte etter oss for å få en liten mulighet til å få hilse på oss og kanskje gi oss en klem. De strålte da vi gikk bort til dem og ga dem en oppmerksomhet de ikke var vandt til.

Konserten begynte og de første som skulle spille et par sanger var vokalisten fra “Wonder City” (bandet vi spilte med på utestedet Albion) sammen med en fantastisk flink vokalist. Guttene strålte og klappa i takt med musikken. Det var helt tydelig noe de ikke var vandt til.

Etterpå var det vår tur og vi visste ikke om vi var klare da tårene ikke hadde stoppet å presse på, men vi kastet oss ut i det med glans. Allerede på første dans var Cornelia igang med å invitere gutta ut på dansegulvet og flere hang seg på. Til slutt var mange av oss med å danset sammen med disse gutta. De danset med store bevegelser og mange av dem hadde rytmen i kroppen. Dette fortsatte gjennom nesten alle sangene våre og de storkoste seg. Dette gjorde oss ikke mindre rørt akkurat, men vi var blitt såpass trygge på omgivelsene at dette møtet med de guttene var blitt en fin opplevelse.

Jeg kjente klumpen i halsen presset hardt på da vi sang det ene verset i “Jul i svingen” sammen: “Her står vi i et vennskapsbånd, varme går fra hånd til hånd”. Barna forsto ikke hva vi sang, men de forsto den kjærligheten og det fine vi opplevde sammen, gjennom musikken.

Denne dagen startet med andre ord brått, men ble til en fin opplevelse vi kommer til å ta med oss videre uansett hvor vi går. Dette var ikke bare barn som var uheldige med å bli født med en funksjonshemming. Dette var mennesker som var utstøtt av samfunnet og forlatt av sine foreldre av forskjellige grunner. De hadde gode pleiere og bygningen de bodde i var fin, men de manglet mye. De manglet mye vi har, samtidig som de hadde mye vi mangler. Den livsgleden og den kjærligheten noen av dem viste oss, satte tankene i spinn og satte perspektiv på ting i livene våre vi til vanlig ikke tenker over. Tenkt hvor heldige vi er som får oppleve dette møtet!

 

Old Orhei

Dette er innlegget som egentlig skulle postes i går (03.12.16):

Idag tok vi turen til Old Orhei som er den gamle delen av byen, Orhei. Her besøkte vi først et kaldt museum hvor vi fikk omvisning av en søt og forsiktig dame som snakket med en koselig aksent. Hun var med oss og viste oss rundt i resten av byen.

Vi var blandt annet inne i et kloster hvor jentene måtte dekke til seg håret. Der var det mørkt og trangt og noen av oss oppdaget at de hadde en smule klaustrofobi.

I klosteret fikk vi gå ut på en klippe som lå høyt oppe i fjellveggen. Nydelig utsikt, men ikke det ultimate for mennesker med høydeskrekk.

Etterpå fikk vi en omvisning på en gård hvor vi fikk kunnskaper om hvordan levekårene i Moldova var for mange år siden. Her fikk vi servert tradisjonell moldovsk mat som smakte overraskende godt. På gården hadde de også mange dyr som var til stor glede for mange av oss.

 

 

 

Stay tuned! For ikveld kommer nytt innlegg om dagen idag!

Satan i stortromma

Dag 5, og vi er en liten gjeng som nå befinner oss på Tucano Coffee. Dette var ett av stamstedene for gjengen i fjor og vi tviler ikke på at det blir det for vår gjeng også. Vi har jo alle vitnet til de svært lave prisene i de Moldovske matbutikkene, og det viser seg at prisene ikke er så verst i kaffebarene heller. Dette er til stor glede for Marielle som mener at Tucano kommer til å bli hennes faste hvilested. De andre smiler også fornøyde som er kaffemenneskene de er.

Ellers har dagen vært rolig men interessant med museumbesøk rett i nærheten av hotellet. Her så vi utstoppede dyr som både lever og har levd i landet, et stort og sjeldent skjelett og masse mer. Det skal på tross av dette sies at en lunsj på Andy’s Pizza etterpå også gjorde stort inntrykk på de fleste. Mange gikk etter dette tilbake til hotellet for å slappe av enten på rommet eller på spa i kjelleren. En liten gjeng følte seg derimot litt ekstra eventyrlystne, og gikk rett på bussen mot Mall Dova, kjøpesenteret. Kun 2 lei (1 kr) for å kjøre buss!

Dagens sitat fra samtalen om reisen så langt: 
Jeg synes det var så gøy da de gamle sviskene med sjal om hodet i fengselet ropte “bravo!” etter opptredenen vår. De gamle sviskene hjemme liker ikke sånn musikk vi spiller. De mener jo praktisk talt at Satan bor i stortromma.

“Utrulig billig!”

Dag 4 og vi har endelig fått utforsket prisene i Moldova! Idag var vi på et stort marked i en park og DER var det masse å se og sunnmøringen i Michelle slo til. Hennes hoveduttrykk idag var: “Utrulig billig!” Der var malerier, dukker, babooshka-dukker og forskjellige suvenirer som var hjemmelaget.

Brit Elin hadde som mål å kjøpe en “russisk” hatt, som de fleste i Moldova går med. En hatt hun kaller “Igor-hatten”.

Der var blant annet en slags feiring av Romanias nasjonaldag i nærheten. Folk holdt et 1 km langt flagg av Romania, og ropte og hoiet. Det stod midt i veien og vi var veldig usikre på om vi kom oss over i det hele tatt, helt til noen plutselig gikk under flagget. Vi antok at det var greit og gikk under vi også! Bare denne lille detaljen gjorde dagen enda bedre!

 

Deretter spiste vi lunsj på “Andy’s pizza” og der også var det “utrulig billig”.

Etter en god lang lunsj, utforsket vi byen mer. Noen gikk på et lite kjøpesenter, mens noen gikk tilbake til markedet. Når det nærmet seg middagstider begynte vi å vandre mot hotellet og var veldig sultne. En gruppe på 6 gikk og gikk og fant aldri veien. De moldovske gatene var vanskelig å se forskjell på. De brukte minst en halvtime – 40 min på en strekning som kunne ha vært 10-15 min. MEN, de kom seg tilbake i tide til middag.

Etter middagen dro vi til et utested som het Albion. Der fikk vi spilt hele repertoaret vårt for et fantastisk bra publikum. Der var to personer på fremste rad som tok nivået helt opp og koste seg skikkelig. Vi var det de kalte “Norvegian surprise” og det så ut som at de var fornøyd!

Et annet band, kalt Wonder City, spilte etter oss og giret oss opp enda mer! Vi danset og lo og de fikk oss til å klappe i nesten 16/4 deler. Til slutt danset nesten hele salen og det var “toppstemning”, som en medelev på Viken ville ha sagt.

For å oppsummere, så har denne dagen vært både kulturrikt og spennende! Energinivået har vært på topp og vi gleder oss til i morgen!

Moldovagjengen – OUT! (Peacetegn)

Kvinnefengselet i Rusca

Denne dagen har vært en innholdsrik dag. Vi har fått opplevd Moldova på en helt annen måte. Idag har vi spilt konsert i et kvinnefengsel i byen Rusca, som ligger en timestid utenfor hovedstaten, Chisinau. Det var en opplevelse!

Dagen startet med en god frokost på hotellet før vi ruslet bort til en skole. Der møtte vi et band som skulle spille i fengselet sammen med oss. Vi fikk utstyret i bussen og kjørte avgårde til byen, Rusca.

 

Veiene var humpete og bussjåføren hadde tydeligvis kjørt på disse veiene før. Vi er ikke vant med slik uforsiktig kjøring med buss, men vi overlevde med glans.

Når vi kom frem måtte vi gjennom en streng sikkerhetskontroll hvor vi ble kommandert av moldovske vakter i uniformer. De var veldig strenge på hva vi kunne ta med inn, men vi fikk heldigvis ha med ett kamera. Vi fikk til og med ta bilder av hva vi ville, noe som overrasket oss i forhold til hvor strengt det var der.

Sammen med gjengen på bildet ovenfor hadde vi konsert. De spilte veldig bra og fant helt tydelig sin inspirasjon hos grunge-bandet, Nirvana.Vi spilte 5 sanger; noen norske, noen engelske og til og med en japansk sang. Det skapte god stemning blant de innsatte og resten av publikumet.

 

Det å være i dette kvinnefengselet gjorde inntrykk på mange av oss. Vi så nye sider med Moldova vi ikke visste om. Vi merket på lukten, toalettet og egentlig hele området at dette var et uhygienisk og trist sted, men det som gjorde mest inntrykk var barna som bodde i dette fengselet sammen med mødrene sine. I dette fengslet har du rett på å ha barnet ditt inne sammen med deg inntil barnet er 3 år.

Etter konserten fikk vi en god lunsj på et superkoselig sted i Rusca, hvor vi fikk en god mulighet til å mingle med bandet vi hadde hatt konsert med. For noen hyggelige og dyktige mennesker!

Nå er vi kommet tilbake til hotellet og fått i oss enda et godt måltid. Så nå gjelder det bare slappe av resten av kvelden og kanskje kose oss litt med snacksen vi kjøpte igår…om det er litt igjen 😉

 

Vi er fremme!!

Endelig er vi her. Endelig sitter vi på hotellet vårt i Moldova!
Kl. 12.40 idag, forlot vi Wien og ankom Chisinau 15.00 norsk tid (ca. 16.00 moldovsk tid). Vi hadde litt forskjellige forventninger til kvaliteten på hvor vi skulle bo, men jeg tror vi alle ble positivt overrasket da vi kom inn på rommene. Det var en mye høyere standard enn vi hadde forventet.

     

I løpet av de timene vi har fått idag har vi fått muligheten til å bli kjent med vår guide, Valentin og han har vist oss rundt i nærområdet. Vi har fått smake på mat vi ikke er vandt til og er spente på hvordan de neste måltidene blir. Etter vi hadde fått en orientering i området rundt hotellet gikk vi innom en dagligvarebutikk hvor vi fikk kjøpt bæreposer med snacks for minimale priser, noe som føltes godt etter en hel dag ++ med flyplasspriser.

Nå har hele gjengen samlet seg inne på et hotellrom for kvelden med snacks og lek. Vi har ikke fått opplevd så veldig mye av Moldova idag, men den lille smakebiten vi fikk idag, gjorde at vi gleder oss til imorgen hvor vi blant annet skal oppleve mer av området rundt hotellet, men også forflytte oss til byen, Rusca hvor vi skal ha konsert i et kvinnefengsel!

Stay tuned!

“Jeg visste ikke at fly hadde batteri en gang!”

Første reisedag er unnagjort! Nå skulle vi egentlig ha vært på hotellet vårt i Moldova, men dette har vært en dag hvor svært lite har gått som planlagt. Derfor sitter vi nå, ikke i Chisinau, men i Wien på et flyhotell og blogger til familie og kjente.

Klokken 02:00 møtte vi opp i Johannes Åpenbar for å kjøre buss til Gardermoen. Litt over 04:00 kom vi fram og flyet skulle gå klokken 06:10. Slik gikk det ikke. Vi fikk en beskjed om at flyet hadde tekniske problemer (det var visst noe galt med batteriet) og at det var forsinket på ubestemt tid. Dette fikk vi høre rundt fire ganger til før de til slutt fant ut at avgangen måtte kanselleres. Morten, Mari og Linda, våre kjære lærere og reiseledere, jobbet på spreng for å fikse alternativ reise, og det ble en dag full av venting og improvisasjon (noe vi på musikkfolkehøgskolen Viken selvfølgelig har god kjennskap til).

 Kort, svartePer, strikking og skriving i vår reisedagbok gjorde de sju timene med venting på flyplassen litt lettere.

Kombinasjonen av døgning, et kansellert fly og svært begrenset informasjon om reisen videre skapte blandede følelser i gjengen.

Det hele løste seg imidlertid veldig bra. Helten nr. 1, Morten Reppesgård, ordnet ny reise og et lite opphold på Raddison Blue hotell på Gardermoen før neste fly skulle gå klokken 18:00 samme dag. På hotellet fikk vi noen timer med søvn, gratis lunsj og badekar. I tillegg fikk vi noen matbonger til en verdi av 225 kroner som viste seg i å være skuffende lite med flyplasspriser. Det ble også observert at vi nå hadde vært på reise i 12 timer, men hadde knapt bevegd oss 500 meter. Det gikk med andre ord veldig smått, men vi mistet ikke motet av den grunn!

Flyet gikk deretter fra Gardermoen til København, så til Wien. I morgen reiser vi med flyet til Moldova klokken 12:40. Innen da har vi rukket å få en sein middag, litt søvn og mer badekar (til Andreas sin store glede). Trass i alt som gikk galt er vi alle enige om at det har vært en svært spennende og innholdsrik dag. Selv om vi ikke kom oss til Moldova i kveld, så ble saken løst på en veldig god måte.

 

————————————————————————–

 

Etter en lang og kaotisk dag, er det utrolig deilig å få bade i eget badekar! Vi har fått enerom med eget bad, og Mikal har iallefall fått utnyttet sitt! Forhåpentligvis er alle opplagt og klar for siste del av reisen før vi når destinasjonen!